Åtte år i OBOS-ligaen – om fotball, folk og fellesskap

Vi som gjennom mange år har fulgt klubben tett, og som på frivillig basis har forsøkt å formidle små og store begivenheter fra fotballhverdagen på Raufoss, har fått være med på litt av en reise.

Det har vært mange gode opplevelser, noen tunge stunder og ikke minst mange fine møter med mennesker som har Raufoss Fotball som en viktig del av livet sitt.

Når vi nå skal forsøke å oppsummere disse åtte sesongene, er det naturlig å begynne med det sportslige. Men vi har også lyst til å fortelle litt om alt det andre som har gjort det mulig å drive toppfotball på Raufoss gjennom disse årene.

For det er ganske mye.

Fra opprykksjubel til kvalifisering mot Eliteserien

Det var mye glede på Raufoss da opprykket ble sikret høsten 2018. Etter flere år på nivået under hadde Christian Johnsen og spillerne hans sørget for at klubben igjen skulle få måle krefter med noen av de mest tradisjonsrike klubbene i norsk fotball. Forventningene var nok først og fremst knyttet til å etablere seg og klare å holde plassen.

Det skulle vise seg at Raufoss hadde mer å by på.

Allerede i den første sesongen viste laget at det var mulig å hevde seg i OBOS-ligaen. Våren 2019 ga oss mange fine opplevelser, og selv om høsten ble tyngre, endte laget på en respektabel 11. plass.

Året etter kom det som fortsatt står som et av høydepunktene i klubbens nyere historie. I den spesielle korona-sesongen 2020 spilte Raufoss seg helt opp til sjetteplass og kvalifisering til Eliteserien. Åsane ble for sterke i kvalifiseringen, men prestasjonen var like fullt imponerende.

Også i årene som fulgte viste Raufoss at det gikk an å konkurrere med langt større klubber. Vi har hatt sesonger med god fotball, sterke enkeltresultater og perioder der vi har vært et vanskelig lag å møte. Vi har også hatt våre tunge stunder, der det har handlet om å skaffe de nødvendige poengene for å holde seg unna nedrykksplassene.

Slik har mye av tilværelsen i OBOS-ligaen vært for Raufoss. Vi har sjelden hatt de største spillerbudsjettene eller de bredeste troppene. Det har vært nødvendig å finne gode løsninger, utvikle spillere og få mest mulig ut av ressursene vi har hatt til rådighet.

Mange spillere har fått muligheten til å utvikle seg hos oss, og flere har tatt steget videre til større klubber.

Det er en del av klubbens historie og identitet som vi har grunn til å være stolte av.

En sesong som aldri fant rytmen

Foran 2026-sesongen var det igjen gjort betydelige endringer i spillergruppa. Flere sentrale spillere hadde forlatt klubben, og med Kasey Wehrman som ny hovedtrener skulle et nytt lag finne sammen. Samtidig var det ingen hemmelighet at de økonomiske rammene var krevende, og at klubben måtte være forsiktig med ressursbruken.

Det ble tidlig klart at dette kom til å bli en vanskelig sesong. Resultatene uteble, og selv om laget i perioder leverte gode prestasjoner, klarte vi aldri å finne stabiliteten som er nødvendig i en så jevn og krevende divisjon.

I løpet av forsommeren ble det også endringer på trenersiden. Kasey Wehrman forlot klubben, og Ole Petter Berget overtok ansvaret. Berget kjente klubben godt fra tidligere, og fikk en lovende start med seier borte mot Stabæk og hjemme mot Bryne. Det ga fornyet håp om at laget kunne komme seg ut av den vanskelige situasjonen.

Men oppturen ble kortvarig. Vi fortsatte å tape for mange kamper, og avstanden til trygg plass ble etter hvert vanskeligere å hente inn.

Da overgangsvinduet åpnet i sommer, ble det gjort flere grep for å styrke laget. Kristian Lønstad Onsrud kom tilbake til Raufoss på lån, og spillere som Harald Holter, Joao Barros, Håvard Vatland Karlsen og Elias Gärtig kom inn. Samtidig var det spillere som forlot klubben, og trenerteamet måtte bruke tid på å få de nye spillerne inn i laget.

Det var et forsøk på å tilføre både erfaring og kvalitet i en situasjon der vi trengte resultater raskt. Men selv om vi så forbedringer og flere gode enkeltprestasjoner, ble det vanskelig å få den kontinuiteten vi hadde behov for.

Seieren borte mot Moss i juli var viktig, og da vi slo Odd hjemme i september, levde fortsatt håpet om å berge plassen. Dessverre ble det for langt mellom oppturene. Vi tapte for mange jevne kamper, og særlig oppgjørene mot lagene rundt oss på tabellen ble kostbare.

Etter hjemmetapet mot Ranheim lørdag 24. oktober var det i realiteten klart at åtte sammenhengende sesonger i OBOS-ligaen gikk mot slutten.

Det er selvfølgelig skuffende. Både for spillerne, trenerne og alle oss andre som er glade i klubben.

Det er ikke nødvendigvis de elleve beste enkeltspillerne som utgjør det beste laget. Fotball handler i stor grad om relasjoner, samhandling og trygghet. Spillere må lære hverandre å kjenne, forstå hverandres styrker og svakheter og utvikle et felles spillemønster. Det tar tid. Med så mange endringer i spillergruppa som Raufoss har hatt, både før og under sesongen, har det vært krevende å finne den kontinuiteten som er nødvendig for å få ut det beste av laget.

Resultatene gjennom sesongen ikke har vært gode nok. Når man over så mange kamper ikke klarer å ta de nødvendige poengene, er det vanskelig å argumentere for at nedrykket skyldes uflaks eller noen få avgjørende situasjoner.

Ingen enkle forklaringer

I etterkant av en slik sesong er det naturlig å lete etter forklaringer. Det vil bli stilt spørsmål ved spillerlogistikk, trenerbytter, økonomiske prioriteringer og sportslige beslutninger. Det er både forståelig og nødvendig.

Men årets nedrykk kan ikke forklares med ett trenerbytte, ett overgangsvindu eller noen enkeltkamper som gikk feil vei. Og det kan heller ikke legges på skuldrene til enkeltpersoner.

Det er summen av mange forhold over tid som har ført oss dit vi er i dag.

Raufoss har i flere år forsøkt å finne balansen mellom det å være konkurransedyktig på et høyt nivå og samtidig drive innenfor økonomiske rammer som har vært svært begrensede. Det er ingen enkel øvelse. Konkurransen i OBOS-ligaen har blitt stadig tøffere, og forskjellene mellom klubbene er betydelige.

Det er gjort mange gode valg gjennom disse årene, men utvilsomt også beslutninger som i ettertid burde vært annerledes. Slik er det i fotballen, og slik er det i en klubb som gjennom åtte år har forsøkt å holde tritt med utviklingen rundt seg.

Vi tror det er viktig at klubben nå får en grundig og ærlig gjennomgang av det som har skjedd, uten at det blir en jakt på syndebukker. Skal vi lære av erfaringene, må vi også være villige til å se på helheten.

Folka som får klubben til å gå rundt

Når vi ser tilbake på disse åtte årene, er det én ting vi har lyst til å trekke fram spesielt.

Alle de frivillige.

For selv om det er spillerne og trenerne som naturlig nok får mest oppmerksomhet, er det en stor gruppe mennesker som uke etter uke sørger for at Raufoss Fotball fungerer.

Det er lett å glemme hvor mye arbeid som faktisk ligger bak en fotballkamp på Nammo Stadion. Når publikum kommer gjennom portene, er det allerede lagt ned mange arbeidstimer. Noen har sørget for at anlegget er i orden, andre har gjort klart kiosker, ordnet med billetter, tatt imot dommere og bortelag, rigget reklameskilt eller forberedt alt det praktiske som hører med til et kamparrangement.

Og når kampen er ferdig og publikum har gått hjem, er det fortsatt folk igjen som rydder, vasker og sørger for at alt er klart til neste gang. Dette arbeidet utføres av frivillige.

Men frivilligheten på Raufoss handler om langt mer enn kampdagene. Den finnes i den daglige driften av anleggene, i barne- og ungdomsfotballen, rundt lagene, på kjøkkenet, i arrangementene og i alle de små oppgavene som må gjøres for at en fotballklubb skal fungere.

Noen bidrar noen timer i løpet av en sesong. Andre legger ned et arbeid som nærmest tilsvarer en heltidsjobb. Og enkelte har holdt på i flere tiår. Mange tiår. Og vi kjenner dem godt.

Vi kjenner dugnadsgjengen som møtes så godt som hver eneste dag for å holde anleggene i orden, folkene på kjøkkenet og alle som sørger for at det er liv og aktivitet på stadion. Vi kjenner menneskene rundt Onsdagskaffen, som ikke bare er et hyggelig sosialt treffpunkt, men også en viktig del av dugnadsmiljøet og klubbens historie.

Her finnes det mennesker som har vært med så lenge at de nærmest er blitt en del av inventaret. De kjenner klubben, historien og hverandre, og de stiller opp fordi de trives med det og fordi de ønsker at Raufoss Fotball skal ha det bra.

Det er også et fellesskap som betyr mye for dem som deltar. Det sosiale, kameratskapet og følelsen av å ha noe meningsfylt å bidra med, er verdier det ikke er så lett å sette en prislapp på.

I årsberetningen for 2025 kunne vi lese at rundt 150 frivillige bidro til klubbens virksomhet. Det sier litt om omfanget.

For en klubb med så begrensede økonomiske ressurser er denne innsatsen helt avgjørende. Uten frivilligheten ville det rett og slett ikke vært mulig å drive Raufoss Fotball slik vi kjenner klubben i dag.

Det er kanskje også noe av forklaringen på at Raufoss har klart å holde seg i OBOS-ligaen så lenge.

Vi har hatt langt færre ansatte enn de fleste klubbene vi har konkurrert mot, men til gjengjeld har vi hatt mennesker som har vært villige til å ta i et tak, ofte langt utover det man med rimelighet kan forvente.

Det er en styrke vi skal være både glade for og stolte av.

Samtidig er det viktig at vi ikke tar denne innsatsen for gitt. Frivillige trenger også å bli sett, tatt vare på og få gode rammer rundt arbeidet sitt. Skal klubben fortsatt kunne bygge på denne dugnadskulturen, må vi sørge for at det er både trivelig og overkommelig å bidra.

Og vi trenger stadig nye mennesker som har lyst til å være med.

En høst med langt større bekymringer

Den sportslige motgangen har ikke vært den eneste utfordringen denne sesongen. Utover høsten ble det klart at klubbens økonomiske situasjon var svært alvorlig, og i perioder var det usikkerhet rundt selve framtida til toppfotballen på Raufoss.

For alle som har et forhold til klubben, har det vært en vanskelig tid. Det har også satt de sportslige resultatene litt i perspektiv.

Samtidig har høsten vist hvor sterkt Raufoss Fotball fortsatt står i lokalsamfunnet. Da alvoret ble kjent, var det mange som ønsket å bidra. Både bedrifter, privatpersoner, tidligere spillere og trenere og andre med et hjerte for klubben har engasjert seg.

Gjennom spleisen og Kronekampen har vi opplevd en støtte som har vært både viktig og oppmuntrende. I tillegg har flere av våre samarbeidspartnere og andre bidragsytere stilt opp i en situasjon der klubben virkelig har trengt det.

For oss som arbeider frivillig i klubben, har det vært godt å oppleve dette engasjementet. Vi vet hvor mye arbeid som legges ned gjennom et helt år, og hvor mange mennesker som har et sterkt forhold til Raufoss Fotball.

Derfor har det også gjort inntrykk å se hvor mange som har ønsket å hjelpe når situasjonen har vært som vanskeligst.

Åtte år vi skal være stolte av

Når vi nå skal gjøre opp status etter åtte sesonger i OBOS-ligaen, er det lett å la årets skuffelse overskygge det som har vært.

Det ville vært synd.

Vi har gjennom disse årene fått oppleve at Raufoss har konkurrert med klubber som har hatt langt større økonomiske muskler enn oss. Vi har hatt spillere som har utviklet seg og gått videre i karrieren, trenere som har satt sitt preg på klubben, og mange gode fotballopplevelser på Nammo Stadion og rundt om i landet.

Vi har også fått utviklet anlegg og fasiliteter som kommer hele klubben til gode. Det er lagt ned en betydelig innsats, både av ansatte, tillitsvalgte, samarbeidspartnere og frivillige, for å gi Raufoss Fotball muligheten til å konkurrere på dette nivået.

At det til slutt ender med nedrykk, gjør ikke denne innsatsen mindre verdifull.

Samtidig skal vi være forsiktige med å romantisere tilværelsen som en liten klubb med begrensede ressurser. Det er ikke noe mål i seg selv å ha dårlig råd eller å måtte snu på hver krone. Skal vi lykkes over tid, trenger vi både god økonomisk styring, tydelige prioriteringer og en organisasjon som har kapasitet til å håndtere kravene som stilles til moderne toppfotball.

Det er erfaringer vi må ta med oss når klubben nå skal stake ut kursen videre.

Hva nå, Raufoss?

Neste sesong venter 2.divisjon. For første gang siden 2018 skal Raufoss igjen spille på det tredje øverste nivået i norsk fotball.

Det blir en omstilling, både sportslig og økonomisk. Vi møter en annen hverdag, med nye motstandere, andre rammebetingelser og behov for å tilpasse både spillerstall og organisasjon.

Det er naturlig at mange ønsker seg en rask retur til OBOS-ligaen. Det gjør vi også. Men akkurat nå tror vi det er viktigere å få på plass et godt fundament enn å komme med store løfter om hva som skal skje neste sesong.

Raufoss Fotball må finne en driftsform som er bærekraftig, og der ambisjonene står i forhold til ressursene vi faktisk har. Samtidig må vi ta vare på det som har vært klubbens styrke gjennom mange år: et godt fotballfaglig miljø, evnen til å utvikle spillere og en sterk tilhørighet til stedet vi kommer fra.

Og ikke minst må vi ta vare på alle menneskene som gjør det mulig å drive klubben.

For det er ikke bare spillergruppa og trenerapparatet som skal være med på å forme framtidas Raufoss Fotball. Det er også alle dem som møter opp på dugnad, som tar ei ekstra vakt i kiosken, som hjelper til rundt arrangementene og som sørger for at barn, ungdom og voksne har et godt fotballtilbud.

Vi har et gode anlegg, mange dyktige mennesker rundt klubben og et lokalsamfunn som har vist at det bryr seg. Det gir oss et utgangspunkt som mange andre klubber på dette nivået nok gjerne skulle hatt.

Men det er også viktig å være klar over at ingenting kommer av seg selv. Arbeidet som nå venter, blir krevende, og det vil ta tid å få klubben dit vi ønsker at den skal være.

Raufoss Fotball har imidlertid vært gjennom vanskelige perioder før. Gjennom klubbens lange historie har vi opplevd både opprykk og nedrykk, gode tider og år der det har vært nødvendig å ta nye grep.

Det er en del av historien til en fotballklubb.

Noen ord fra oss i mediagruppa

Vi som skriver disse linjene, er også en del av det frivillige apparatet i Raufoss Fotball.

Gjennom sesongene har vi forsøkt å formidle det som skjer i klubben, både på og utenfor banen. Vi har skrevet kampreferater, tatt bilder, laget intervjuer og fortalt historier om spillere, trenere, frivillige og andre som har sitt virke i klubben.

Det har blitt mange timer på Nammo Stadion, foran dataskjermen og med kameraet på slep. Noen ganger har det vært lett å finne de gode overskriftene. Andre ganger, som denne høsten, har det vært betydelig vanskeligere.

Men vi har vært heldige som har fått komme tett på så mange fine folk og opplevelser gjennom disse årene.

Vi har sett gleden etter viktige seire og skuffelsen etter tunge tap. Vi har fulgt unge spillere som har tatt sine første steg i toppfotballen, og vi har møtt mennesker som har brukt store deler av livet sitt på Raufoss Fotball.

Det er kanskje nettopp disse møtene vi kommer til å huske aller best.

Når vi nå ser tilbake på åtte sesonger i OBOS-ligaen, er vi først og fremst takknemlige for at vi har fått være med på denne reisen.

Og vi har lyst til å rette en særlig takk til alle dere som har bidratt, enten dere har vært spillere, trenere, ansatte, samarbeidspartnere, supportere eller frivillige.

Vi vet at årets sesong har vært en stor skuffelse. Det er den også for oss.

Men vi håper at vi etter hvert kan se tilbake på årene fra 2019 til 2026 med stolthet over det vi faktisk har fått til. Det er ingen liten prestasjon at Raufoss har holdt seg på dette nivået i åtte sammenhengende sesonger.

Nå skal vi avslutte årets sesong på en ordentlig måte, før vi tar fatt på arbeidet som venter.

Det blir annerledes neste år. Men det skal fortsatt spilles (mye) fotball på Raufoss. Folk skal fortsatt møtes på Nammo Stadion, dugnadsgjengen skal fortsatt ha nok å henge fingrene i, og vi i mediagruppa skal fortsatt forsøke å fortelle historiene fra klubben vår. Vil du være med å bidra er du hjertelig velkommen med! 

Raufoss Fotball har opplevd både oppturer og nedturer gjennom mer enn hundre år. Det kommer vi til å gjøre igjen. Og vi skal fortsatt være her.

💛🖤